Rapport fra hytte-til-hytte-tur på Hardangervidda

Mandag 3. august. Fagerheim - Krækkja

Togturen Oslo - Geilo mandag morgen startet med at det viste seg at setene våre var dobbeltbooket. Ved å sette oss litt tettere enn Vy sine koronaregler egentlig tillot, ble det likevel plass til både oss og de andre passasjerene. Og så gjentok historien fra en tidligere tur seg; toget var forsinket, og bussen til Fagerheim var allerede gått. Det ble maksi-taxi, som Vy var velvillig nok til å dekke. Første dagsmarsj gikk i ganske kraftig vind inn til Krækkja og tok ca. 2 1/2 time. En omfattende oppgradering av hyttestandarden siden forrige Hodr-besøk i 2011 var ikke uvelkommen.

Tirsdag 4. august. Krækkja - Stigstuv

Ukas største utfordring kom allerede andre dag i form av den ca. 20 km lange etappen fra Krækkja til Stigstuv. Turen ble dessuten ufrivillig forlenget ved at en noe mangelfull skilting førte til en liten omveg om Halne, med en etterfølgende etappe langs riksveg 7. Etter hvert dukket det også opp en del ganske våte myrpartier som gjorde det tungt å gå. Ikke desto mindre holdt de sprekeste svært god fart, og avstandene innen vår lille gruppe ble etter hvert i største laget. Og da kilometerne gikk uten at målet syntes å være i sikte, ble det en svært tung tur for noen. Det var derfor meget velkomment da turlederen omsider observerte øverste del av Stigstuvs flaggstang og vimpel bak en haug. Som belønning var det ekstra kjærkomment med en forfriskning i hytteveggen, hvor sola nå også fant det for godt å vise seg. At det vanket lokalt fisket ørret til middag var det heller ingen grunn til å klage på.

Onsdag 5. august. Stigstuv - Rauhelleren

Med gårsdagens strabaser i beina og varierende grad av nattesøvn ble også denne dagens noe lettere tur på 14 km slitsom nok. Det var også kraftig vind, men det varslede regnværet ble det ikke så mye av. Ganske tidlig på turen gjennomførte vi en temmelig krevende elvepassering i god stil.

Rauhelleren skulle ligge nær enden av et stort vann som siste del av turen gikk langs. Men heller ikke denne dagen kom målet inn i synsfeltet før det var ganske nært. Turen tok 6 timer.

Torsdag 6. august. Rauhelleren - Heinseter

Det ble varmere og mer sol på denne etappen, som var på 12 km og tok seks timer. På et vann vi passerte, ble det observert en stor familie av svømmefugler, kanskje lom eller toppdykker. Myggen ble ganske nærgående denne dagen, og i motsetning til gårsdagen ble alle pauser fortrinnsvis lagt til små, vindutsatte topper i terrenget. En flokk frittgående høner på hyttetunet lovet godt for ferske egg til neste dags frokost. Men hønene viste også en uforståelig interesse for tærne til dem av oss som luftet føttene etter dagens tur, uten at dette fikk ødelegge for en trivelig stund i hytteveggen før middag. Om koronatiltakene kunne virke noe halvhjertet på enkelte av de andre hyttene, så ble de tatt på største alvor på Heinseter. Dusjene var stengt, så medbrakte vaskekluter/våtservietter kom til nytte. Og til neste dags frokost ble det under middagen tatt opp bestilling på alle ingredienser, fra antall egg, brødskiver og porsjoner med frokostblanding til antall syltetøy- og leverposteipakker. Ingen buffet, og kaffe og te ble servert av personalet.

Fredag 7. august. Heinseter - Tuva

Oppholdsvær og behagelig gåtemperatur på dagens etappe, som startet med en stigning opp til skaret mellom Grasnuten og Grønenuten. På veg ned igjen observerte vi et par menn med løse hunder; det viste seg å være takstmenn som skulle taksere rypebestanden før årets jakt. Etter nedstigningen var det en del myr, men ellers lettgått fram til Tuva. Turen var på 13 km og tok ca. 6 timer. Vi møtte enda en gruppe takstmenn mot slutten, og de var ikke særlig optimistiske når det gjaldt rypebestanden. Ikke desto mindre kunne vi høre rypene gi lyd fra seg gjennom åpne soveromsvinduer om natten.

Lørdag 8. september. Tuva - Hakkesetstølen

Det var flere alternative ruter fram til dagens første delmål, som var Ustetind. Ettersom noen bein hadde fått litt hard medfart, valgte vi å starte på grusvegen mot Ustaoset, før vi tok av på stigningen opp mot Ustetind. Det var sterk vind, helt i samsvar med Yr-varslet, og på toppen ble det ekstremt - en måtte konsentrere seg for å holde balansen. Videre fram til Birgetstølen var det svært god og lettgått sti. Her måtte man igjen gjøre et vegvalg, og denne gangen kunne vi kanskje vært heldigere. De siste to - tre kilometerne var det ikke bare noen svært våte myrpartier, men også, og enda verre, noen utforbakker med svært grov og krevende ur. Men vi kom da fram også denne dagen, og hadde igjen tid til å feire en vel gjennomført tur ute på hytteterrassen, hvor sola skinte og vinden nå hadde løyet. Dagen bød også på en bedre middag og en hyggelig prat med vertinnen, som bl.a. fortalte om hvordan koronaepidemien hadde snudd opp ned på tilværelsen som turistvert i mars.

Hjemreisen søndag 9. august med maksi-taxi til Geilo og tog til Oslo S gikk uten dramatikk.

Der ikke annet er oppgitt, er Tiril Andersen fotograf.