Rapport fra hytte-til-hytte-tur i Sylane 29. juli - 4. august 2019

Hodrs fjelltur fra hytte til hytte ble i år lagt til Sylane, etter praktisk talt samme rute som en tur i Blindeforbundsregi i 2004. For to av årets fem synshemmede deltakere, og to av de åtte ledsagerne, som også var med på en tur i samme område i 2000, kunne dette framstå som et risikoprosjekt. Da var det nemlig legendarisk dårlige værforhold med hensyn til både nedbør og vind, og turen måtte legges delvis om pga. elver som gikk over sine bredder og gjorde brupasseringer umulige.

Årets tur startet med tog Oslo - Røros under helt andre værforhold; på tampen av en hetebølge. Et delvis defekt air condition-anlegg på strekningen Hamar - Røros gjorde denne delen av turen til en meget varm opplevelse. På Røros ble godværet avbrutt av et kraftig regn- og tordenvær utpå kvelden, hvilket førte til bange anelser hos de av oss som hadde bestilt billetter til kveldens oppføring av musikkspelet Elden. Men heldigvis vendte godværet tilbake før forestillingen startet. Dette er en utendørsforestilling som fremføres ved Røros sine berømte slagghauger. Handlingen er knyttet til de svenske karolinernes felttog i Trøndelag høsten 1718, mot slutten av den store nordiske krig, og begivenhetene på Røros rett før jul står i sentrum. På nyåret 1719 fulgte general Armfeldts katastrofale tilbaketog til Sverige i snøstorm med over 5 000 utsultede og utmattede soldater, hvorav mer enn halvparten omkom. Forestillingen var derfor et passende bakteppe for årets tur, som skulle gå delvis i det samme terrenget som karolinernes dødsmarsj gikk i.

Tirsdag 30. juli våknet vi til væromslag, og om det ikke var storm, så er vindstyrke på sju meter i sekundet ubehagelig nok, særlig for den som er synshemmet og ekstra avhengig av hørselen. Etter tur med maksitaxi til litt forbi Væktarstua, startet fotturen i et landskap hvor Storsylen (1762 moh) etter hvert dukket opp som et dominerende element, men som ellers var forholdsvis flatt og åpent, men gjennomskåret av tett i tett med små bekker. De skar seg ofte noen meter ned i terrenget, så forseringen av dem krevde alt i alt en viss anstrengelse. Men sommerens værforhold hadde resultert i liten vannføring, og det var lett å komme seg tørrskodd over. På slutten av turen fikk vi riktignok likevel en ganske krevende bekkepassering. Etter å ha vært ute i sju timer og tilbakelagt 14 km ankom vi Nedalshytta (780 moh) akkurat i tide til middagen.

Onsdag 31. juli skulle vi ut på turens lengste etappe, 24 km til Storerikvollen (770 moh). Nå var sola vendt tilbake for alvor. Men det var fortsatt kraftig vind da vi startet oppstigningen til drøyt 1 000 moh. Mesteparten av turen holdt vi oss i denne høyden, i et terreng som heldigvis for det meste var ganske lettgått. Store deler av etappen kunne man gå på utlagte klopper (treplanker). Etter hvert løyet vinden en del, og da vi mot slutten dessuten beveget oss ned i bjørkeskogen, dukket isteden myggen opp. Vi ankom Storerikvollen etter ca. ni timer, som innebar en effektiv gangtid på ikke så mye mer enn de seks - sju timene som rutebeskrivelsen oppga.

Torsdag 1. august startet vi i godt sommervær, og både varmen og myggen gjorde at vi nesten savnet vinden fra de to første dagene. Målet var Ramsjøhytta (775 moh), som var turens eneste selvbetjeningshytte. Også denne etappen var forholdsvis lettgått. Den gikk for det meste i bjørkeskog eller i kanten av myr. Starten bød på en naturopplevelse i form av noen traner som tok til vingene ikke langt fra stien, i det de utstøtte sine karakteristiske trompetstøt. Vi brukte ca. sju timer. Varmen gjorde det ekstra kjærkomment med muligheten for et bad i Ramsjøen etter ankomst. Det var heldigvis sengeplass til alle i hovedhuset. Utvalget i matlageret viste seg å være noe tynt, så for de tre som ikke ville ha bacalao, var det begrensede muligheter for å tilberede en fristende middagsrett. Og etter at vi hadde forlatt stedet, var det bare to porsjonspakker med havregrøt igjen til de neste gjestene. Men dette la ikke noen demper på den sedvanlig gode stemningen.

Fredag 2. august startet med et noe mer ulendt terreng langs Ramsjøen. Så fulgte en stigning på hundre meter opp til passet mellom Fongenmassivet i sør (1441 moh) og Ramfjellet i nord (1216 moh). Deretter begynte nedstigningen mot Schulzhytta (580 moh). Siste del av turen gikk i noe så uvanlig på fjelltur som granskog. Også denne etappen tok ca. sju timer. Været var fortsatt strålende, og vi hadde god tid til å kose oss i hytteveggen etter ankomst.

Lørdag 3. august var det igjen væromslag. Det hadde regnet om natten og tidlig på morgenen, men heller ikke denne dagen hadde vi regn underveis. Vi beveget oss ut av granskogen igjen, og etter tre km forlot vi også hovedtraseen som turistforeningen markedsfører som «Norge på tvers langs 63. breddegrad», en trasé vi hadde fulgt helt fra Nedalshytta. Dermed ble også motgående ferdsel enda mer sparsom, og stien noe mindre tydelig, men likevel stort sett lettgått. Første rast ble avholdt ved et nedlagt kvernsteinsbrudd, og noen fikk benytte henlagte kvernsteinsemner til både stol og bord under lunsjen. Denne formen for gruvedrift var tidligere en viktig næring i Selbu. Nedstigningen de siste tre kilometerne til Hoemskjølen (ca. 300 moh) var omtalt i turbeskrivelsen som «interessant», en omtale som pirret nysgjerrigheten. Det viste seg å innebære en blanding av bratte skrenter, smale og til dels steinete stipartier og myrer. Det var faktisk ganske interessant, selv om det på slutten av siste etappe av en relativt tøff femdagerstur var krevende nok. Etappen tok noe over 7 timer. En maksitaxi brakte oss tilbake til sivilisasjonen, nærmere bestemt til det historiske overnattingsstedet Selbusjøen hotell, vakkert beliggende på en odde i Selbusjøen. Etter å ha nytt sivilisasjonens gleder lørdag og en avslappet søndag formiddag, kom samme maksitaxi med samme sjåfør og brakte oss til Jernbanestasjonen i Trondheim. Deretter fulgte hjemreise med Dovreekspressen.

Vi vil i år igjen takke hyggelige og dyktige ledsagere, og en fabelaktig turleder for utmerket turledelse.

Bildene er tatt av Knut Woll og Tiril Andersen.