Fra hytte til hytte i Rondane/Dovre 29.07. - 05.08.2018

Den tiende hytte-til-hytte-turen i regi av Hodr ble lagt til Rondane og Dovre, i en rute som forsøksvis var tenkt å være mindre strevsom enn fjorårets Jotunheimtur, der innslaget av urer og steinete gjørmepartier var i overkant stort. Men ikke større enn at alle de synshemmede deltagerne fra 2017-turen meldte seg trøstig på igjen, i likhet med fem av ledsagerne. I tillegg var to nye ledsagere rekruttert siden sist.

Mandag 30. juli tok vi toget fra Oslo S (heldigvis ikke noe buss for tog- opplegg denne gangen heller) til Otta, og etter en kort ventetid lokalbuss videre til Smuksjøseter (1130 moh), en turisthytte som har huset Hodrs gruppe med fast opphold to ganger. Det var god tid til en liten dagstur, som startet på veien mot Høvringen, så på sti opp på Baksidevassberget, hvor vi fulgte sti i retning Peer Gynt-hytta, før vi forlot stien og klatret ned den ganske bratte fjellsiden i et utrolig tykt og mykt lag av kvitkrull og andre lavarter. Et lite stykke på sti til slutt fullførte runden, 2 1/2 timer.

Tirsdag 31. juli gikk vi via Peer Gynt-hytta til Rondvassbu (1173 moh). Noen vafler ble konsumert på Peer Gynt-hytta, men omsetningen kunne nok vært større hvis ikke mange av deltagerne hadde gått for langt i å tilpasse seg det kontantfrie samfunnet. En skikkelig rast ble holdt på Ljosåbui, en steinbu litt før turens høyeste punkt på ca. 1450 moh. Da tittet sola fram, og gjorde tilværelsen trivelig til tross for en liten vind. Terrenget var jevnt over lettgått, og vi ankom Rondvassbu etter ca. seks timer, med en effektiv gangtid som ikke avvek mye fra den oppsatte DNT- tiden. Den relativt høye marsjfarten var delvis motivert av et Yr-varsel om torden og regn sent på ettermiddagen. Det ble imidlertid en lang ventetid på middag ved andre bordsetning kl. 20.30. Men da smakte til gjengjeld maten meget bra. Vi var dessuten så heldige å få tildelt et eget rom, noe som ga et vesentlig bedre lydmiljø enn vi ellers kunne ha forventet. Og da kom også, noe forsinket, det varslede uværet.

Onsdag 1. august startet med båttur på Rondevatnet kl. 9.00 (vi kan når vi må). En ansvarsbevisst turleder sørget for at vi alle kom med på dagens første tur. Fra nordenden av Rondevatnet var det stort sett ganske lettgått terreng mot løypas høyeste punkt (ca. 1300 moh) omtrent ved stidelet til Bjørnhollia. Men en uventet utfordring bød denne etappen på. Antagelig på grunn av nattens regnvær hadde en elv vokst til dimensjoner som gjorde vading nødvendig. Det var nedlagt forbud mot å vade barbent, noe som kan være farlig fordi det da blir svært glatt på steinene i elva, som hadde ganske sterk strøm. Noen holdt seg noenlunde tørre med fjellstøvler og gamasjer, andre valgte å ofre inneskoene, mens et tredje alternativ var barbent i raggsokker, som også viste seg å fungere bra. Etappen videre ned til Dørålseter (1070 moh) inneholdt en del stein, men var likevel stort sett grei å gå. Turen tok ca. 6 timer. Av Dørålseters attraksjoner kan nevnes en svart kjælegris av typen hengebuksvin, sporadisk mobildekning begrenset til et lite område ved flaggstanga, og, ikke minst, en badestamp som noen av turdeltakerne benyttet seg av.

Torsdag 2. august bød på årets mest krevende etappe, hvor målet var Grimsdalshytta (1000 moh). Første del av turen gikk gjennom Dørålglupen, en steinørken full av grov ur som vi hadde valgt å utsette oss for til tross for erfaringene fra Jotunheimen i 2017. Etter nedstigning til Haverdalsåe ble det en ny oppstigning til 1385 moh, før nedstigningen mot Grimsdalen i stort sett lettgått terreng. Dette var årets lengste etappe, og vi var ute i 8 1/2 timer.

Fredag 3. august var det planlagt tur til Sletten gård i Folldal, men etter at turleders befaring viste at deler av stien videre mot Hjerkinn var nærmest ufremkommelig, ble det isteden en ekstra overnatting på Grimsdalshytta. Det passet uansett bra med en lettere tur etter torsdagens strabaser, og dagen ble brukt til en bestigning av Kattugglehøe (1553 moh), ca. 3 timer.

Lørdag 4. august dukket det opp en journalist fra lokalavisen Vigga for å lage en reportasje om gruppa vår. Etter intervjuer og fotografering tok vi fatt på siste etappe, som gikk til Hjerkinn fjellstue (960 moh). Dette var igjen en forholdsvis lettgått tur, men også ganske lang. Underveis passerte vi Hageseter, et overnattingssted noen husket fra Dovreturen i 2014. Nå hadde vi imidlertid ytterligere 5 km å gå, og med litt slitne kropper og med noen kraftige regnbyger bak oss, valgte vi som enkleste alternativ å følge vei dette siste stykket. Vel framme etter 6 1/2 timer ble vi møtt på tunet av noen av deltakerne på Hodrs tur med fast opphold nettopp på Hjerkinn fjellstue. Med alle deltakerne på Hodrs to fjellturer i 2018 samlet på ett sted ble det en hyggelig kveld med en førsteklasses buffetmiddag og etterfølgende samvær i peisestuen. I anledning tiårsjubileet ble Tiril Andersen, vår turleder som også har vært koordinator for alle Hodrs fjellturer i hele tiårsperioden, hedret med gavekort, bok om historien til norsk fjellturisme og en praktisk toalettmappe til turbruk.

Vi vil igjen rette en stor takk til dyktige og hyggelige ledsagere, både gamle og nye, som sammen med turleder gjorde det mulig for oss å gjennomføre nok en vellykket tur i den norske fjellheimen.