Tafjordfjella 2010
Fottur i Tafjordfjellene 2. - 8. august 2010
Motivert av siste sommers vellykkede Rondanetur, ble det en hytte-til-hytte- tur i regi av Hodr også i 2010. Vi hadde valgt å legge turen til Tafjordfjellene. Dette fjellområdet grenser opp mot Tafjord på Sunnmøre i nordvest, Romsdal i nordøst og Strynefjellsveien i sør, og inneholder nasjonalparken Reinheimen, som er vernet for sine store friluftsverdier, et stort biologisk artsmangfold og en variert natur.
Alle de sju synshemmede deltagerne fra Rondaneturen hadde meldt seg på også i år. Også fire av ledsagerne fra i fjor, samt turleder Tiril Andersen, stilte trofast opp igjen. Ledsagerteamet bestod denne gangen i tillegg av fire debutanter, og hadde et sterkt internasjonalt innslag, i form av tre unge damer fra henholdsvis Sverige, Nederland og England. Felles bakgrunn fra det internasjonale speidersenteret Our Chalet i Adelboden i Sveits viste seg å være en utmerket ballast for både det å gå i fjellterreng, og for å bidra sosialt og praktisk i fellesskapet på en hyggelig måte. Nummer fire av de nye ledsagerne, en stødig mann i sin beste alder, gled rett inn som en del av oss fra første øyeblikk. Med dette mannskapet ble det en perfekt kjønnsbalanse, og en god spredning i aldersfordelingen, med en differanse på 58 år mellom eldste og yngste deltaker, akkurat som i fjor.
Etter togtur til Bjorli og en kort drosjetur til Tunga, kunne vi starte den første dagsmarsjen utpå ettermiddagen mandag 2. august. Turen gikk i en slak stigning langs dalføret inn til Pyttbua. Dette ble et første, fascinerende møte med Turistforeningens selvbetjeningshytter for våre utenlandske ledsagere, som umiddelbart fikk vise sin dugnadsånd foran gassblussene. Neste dagsmarsj til Reindalsseter var satt opp til seks timer og ble ansett for å være ukas mest krevende etappe. På grunn av et lite oppmuntrende varsel fra yr, hadde vi lagt om turen for å kunne gjennomføre denne etappen på tirsdag, under antatt bedre værforhold enn det som var varslet senere i uka. Det viste seg da også å bli et helt upåklagelig turvær, og takket være fast og tørt fjell samt oppmonterte wirer gikk den bratte stigningen opp mot løypas høyeste punkt, 1550 meter over havet, uten store problemer. Det var likevel en ganske sliten gjeng som ankom Reindalsseter temmelig sent, og en velfortjent dusj måtte utsettes til etter middag. Det kom derfor godt med at endringen av opplegget ga rom for en lett tur uten tung sekk neste dag, som igjen opprant med et ypperlig turvær til tross for yrs dystre varsler. Turen gikk inn til Huldrekoppen, og for noen videre innover mot Veltdalsbu, med retur samme vei. Underveis passerte vi et skilt som vakte interesse, med påskriften ”J. Rønneberg-råsa”. Forklaringen kom i form av en spennende god-natt-fortelling som hytteverten vartet opp med rett før sengetid. Skiltet viste til en ”hemmelig” sti som krigshelten, leder for tungtvannsaksjonen på Vemork, sunnmøringen Joachim Rønneberg og to kamerater brukte inn til et godt skjult og meget primitivt overnattingskvarter som de bodde i det siste krigsåret. Herfra drev de etterretning og sabotasjeaksjoner mot Raumabanen, men også tyveritokter til Reindalsseter for å skaffe seg mat.
Selv om torsdagens tur til Kaldhusseter var satt opp med en time mindre enn tirsdagens langetappe, kom det godt med at godværet viste seg å fortsette. Nedstigningen til Zakariasvatnet, og det etterfølgende partiet langs bredden, var ganske kronglete med mye ur. Heldigvis holdt vi det gående slik at vi kunne innta lunch på en idyllisk odde mot enden av vannet. Deretter fulgte snart et lett parti på asfaltvei forbi Zakariasdammen og videre nedover mot Tafjord. Dette hadde dessverre fått oss til kanskje å senke guarden litt da stien plutselig bøyde bratt av oppover mot et parti med svært vanskelig fremkommelig ur. Her hadde Vårherre spredt steinene ut i terrenget uten hensyn til at det skulle komme en gjeng vandrere med dårlig syn for å forsere strekningen. Ledsager Sturle, som hadde gått turen før, hadde notert ”fæl ur” i kartet sitt, og det var en dekkende beskrivelse. Men da denne utfordringen var unnagjort, ble stien betydelig bedre resten av turen, selv om det gjensto noen hundre høydemetre opp til dagens høyeste punkt. Her ventet, i hvert fall for noen av oss, til gjengjeld et overveldende utsyn over Tafjorden. Det ble en temmelig sen ankomst til Kaldhusseter for en til dels sliten gjeng, men vi unte oss likevel litt førstehjelp for føtter og struper ute på tunet. Stemningen ble god, ikke minst da Tiril satte seg i spissen for en seremoni hvor våre tre unge, utenlandske ledsagere ble overrakt hver sin merinoulltrøye med emblem fra Ålesund og Sunnmøre Turistforening som foreløpig takk for innsatsen.
Den litt kortere turen til Danskehytta neste dag bød på utfordringer først og fremst for kretsløpssystemet, med sine 900 meter samlet stigning. Nå fikk omsider yr også rett i sine dystre værprognoser. Siste halvdel av turen gikk i det eneste regnværet vi opplevde hele uka. At det er populært å gå i fjellet fikk vi demonstrert her. Det ble satt rekord med 49 overnattende på en hytte som bare hadde 24 sengeplasser. Vi fikk imidlertid en romslig hems for oss selv, og med litt kreativitet klarte vi også å få tørket tøyet vårt så noenlunde. Det var ellers ikke mye som minte om Danmark i det golde, men likevel fascinerende steinlandskapet som denne selvbetjeningshytta, en gave fra danske DNT-medlemmer, var plassert i. Dette landskapet omga oss også på de første fem kilometerne av lørdagens avslutningsetappe. Nå var godværet kommet tilbake, og det ble en fin nedstigning i lett terreng mot Grotli, hvor sivilisasjonen ventet med sine onder, som trafikkstøy fra Strynefjellsveien, men også goder, som dusj, en velfylt middagsbuffet og gode senger. Dette historiske hotellet, opprinnelig bygget i 1905, ble en fin ramme om avslutningen av en meget vellykket og hyggelig fottur.
Jørund Gåsemyr
De fleste bildene er tatt av Tiril Andersen.