Ruten 2012

Inntrykk fra dager i Espedalen 1.—5. august 2012

Den fastboende turgjengen fra Hodr idrettslag, som besto av seks deltakere, ti ledsagere, en fotograf og hundepasser – pluss tre hunder, bodde i år på Ruten fjellstue i Espedalen. Dette skulle vise seg å være et usedvanlig godt valg. Espedalen regnes som inngangen til Jotunheimen. Ruten fjellstue ligger på ca 700 moh. Den er opprinnelig en seter, men allerede på 1930-tallet ble den så smått åpnet for turister. Den er utvidet og modernisert, men eierne har klart å bevare det koselige og hjemlige preget. Den inneholder mange gamle gjenstander som det var spennende å se/kjenne på.

Soverommene er romslige og hyggelige med moderne bad til hvert rom. Vertskapet er svært gjestfrie og imøtekommende og maten er et velsmakende kapittel for seg. Berit, som driver stedet i 3. generasjon sammen med mannen sin, Arthur, fortalte at de er opptatt av å servere ”stuttreist mat”. Dvs at de forsøker å få tak i mest mulig av råvarene fra distriktet.

Kari H.S. planla dagsturene og organiserte turparene på en mild, gjennomtenkt og klok måte. De fleste byttet partnere, noe som gjorde alt alle ble kjent med alle. I år hadde vi godt med ledsagere – et luksusproblem. Noen var nye som ledsagere og kunne dra nytte av at de i starten av turen kunne være med som ”lærlinger”.

Onsdag, som var ankomstdagen, gikk vi en tre timers marsj etter lunsj. Været var strålende og det var et forholdsvis lett terreng å ferdes i.

Etter middag fikk vi en historikk om Espedalen av Berit. Espedalen har ca 100 fastboende. Turisme er hovedlevevei. De har et godt oppkjørt løypenett på vinterstid.

På 1860-tallet startet noen engelskmenn opp et nikkelverk i dalen. Befolkningen økte da drastisk i antall. Storhetstiden varte imidlertid ikke lenge. Dalen bar preg av fattigdom og sykdom. Det ble begravet mange barn og unge – mange med engelske navn.

Torsdag la vi ut på en lang tur. Målet var å komme opp til Rutentoppen som ligger 1517 moh. Det var bra stigning det siste stykket. Undertegnede hadde en skikkelig down-periode underveis, men samholdet og støtten var sterk i denne gruppa. Straks var det en sterk Bjørn som tok sekken min og flere la seg bak meg slik at jeg skulle holde motet oppe. Flott å komme på toppen. Flere beskrev en fantastisk utsikt. En av deltakerne hadde jammen med seg en ørliten toppdram som gikk rundt.

Denne kvelden var det tid for ølsmaking. Arthur har et mikrobryggeri i ett av de små husene på tunet. Vi fikk en engasjert gjennomgang av hele ølbryggeprosessen. Vi forsto at øl kan drikkes til det meste. Det må nevnes at Arthur leverer øl til det kongelige hoff i Sikkilsdalen.

Den friske lufta, stillheten og freden i fjellet er udiskutabel. Det finnes ikke noe så herlig som, etter noen timers gange, å slenge seg ned i mosen - den var litt våt i år – finne fram termos og matpakke og bare nyte.

Noen skavanker ble det vel: gnagsår, tannverk, litt allergi, sår over øyet og et vondt og vrient kne. Vi hjalp hverandre med remediene fra våre små, private apotek. Det kom medisin fra apoteket på Vinstra for å dempe tannverken.

En kveld leste Bjørn to noveller av Ernest Hemingway for et lydhørt publikum. Det eneste som hørtes under Bjørns levende tolkning, var lyden av klirrende strikkepinner. Jeg følte meg hensatt til skumringstimen i gamle dager.

Søndag var vi en liten gruppe som valgte å besøke Espedalen kirke. Det var prosten som holdt preken denne søndagen. Vi fikk også med oss kirkekaffen med deilig kringle og bløtekake levert fra Ruten fjellstue. Prosten håndhilste på oss alle. Bjørn fikk lagt inn litt informasjon om at vi var en gruppe fra Hodr idrettslag for synshemmede som var på fjelltur i Espedalen.

Etter gudstjenesten besøkte vi gravplassen som ligger på en holme like ved kirka. Vi fant gravene som Berit fortalte om den første kvelden.

En av Anna Stine sine hobbyer er geochaching. Geocaching er turopplevelser, skattejakt og teknologi. Er du registrert, kan du lete etter skatter så og si over hele verden. Samtidig som det er spennende å lete etter de små turboksene som er gjemt rundt omkring, får du også kunnskap om området rundt på mobilen. Det skulle være en turboks gjemt i muren inn til kirkegården. Anna Stine forsøkte å finne den, men så gikk batteriet på mobilen ut og GPS’en ga opp. Hun var så nær, men teknologien sviktet.

Vi avsluttet oppholdet vårt i Espedalen med en fantastisk lunsj som er viden kjent.

Vi kan trygt anbefale et opphold ved Ruten fjellstue – sikkert også veldig fint om vinteren.

Jeg vil takke ledsagergjengen som loset oss over steiner og bekker og mo og myr. Som om ikke det var nok, oppvartet de oss på beste måte i spisesalen under alle måltider.

takk for at du tok på deg ansvaret som turleder, Kari.

takk til Hodr-medlemmene som var veldig hyggelige å være på tur med.

takk til Bent som først og fremst var med som hundepasser, men som raskt ble utnevnt som fotograf og som ble en naturlig del av gruppa. En del av bildene vil bli lagt ut på Hodr sine hjemmesider: 123hjemmeside.nohodr

takk til vertskapet, Berit og Arthur, som gjorde oppholdet på Ruten fjellstue uforglemmelig. De tre hundene våre satte også pris på oppholdet.

Takk til Hodr og Den norske Turistforening med Tiril i spissen.

Sist men ikke minst, en stor takk til Foreningen for blinde som sponset begge årets fjellturer.

Kari Brevik

P.s.: Hvis noen ønsker detaljer om ruta for hver enkelt dagstur, har jeg navnene liggende på PC’en. Jeg har konsultert turleder Kari.